Solformørkelser sett fra Norge.

Av Steinar Thorvaldsen, Høgskolen i Tromsø.

Totale solformørkelser er blant de mest fantastiske fenomener naturen har å by på. Men, de inntreffer dessverre sjelden. I Norge har det vært fire i vårt århundre. Og det blir riktig lenge til neste gang, faktisk mer enn hundre år. De som vil ha med seg denne helt spesielle naturopplevelsen, må altså ut og reise.

En total solformørkelse er en dramatisk opplevelse. Himmelen mørkner, temperaturen faller og det blåser opp i takt med at måneskyggen raser mot deg. Hele naturen reagerer: fuglene slutter å synge og blomstene lukker seg. Når totaliteten nærmer seg, er landskapet gjerne badet i et underlig, gråblått lys. Endelig, under totaliteten, kan man se Solens ytre deler, koronaen, utfolde seg mens stjerner kommer til syne selv om det er midt på dagen. Så titter solskiven gradvis fram igjen som en stadig større sigd, og tingene vender tilbake til det normale. Ikke rart mange reiser både land og strand for å oppleve dette. Enkelte entusiaster er nærmest blitt omreisende "samlere" på totale solformørkelser.

1900-tallet: Fire ganger i Norge
I dette århundret har fire totale solformørkelser vært synlige fra Norge. Den første fant sted i 1914, like etter utbruddet av første verdenskrig. Derfor er det kanskje ikke så rart at den ble lite påaktet.

Den neste, i 1927, vakte større oppsikt. Astronomiskribenten Ingolf Ruud observerte den fra Ringebu i Gudbrandsdalen og beskriver det han ser slik:

"Vi hadde Gudbrandsdalen som et storslagent panorama foran oss, det glitret i Lågen, det var en lys, skinnende sommermorgen. Vi så gjennom svertede glass hvordan Månen langsomt begynte å gli innover Solen, men vi merket foreløbig ingen forskjell i lysstyrke, for øynene vendte seg til det avtagende sollys, og dette gjorde sitt til at fenomenet - den totale formørkelsen - da den inntrådte, virket så betagende. Det var nå gått over 50 minutter siden den første begynnelsen, Solen var bare som en tynn sigd, og det var litt etter litt blitt merkbart kjøligere. I de aller siste minutter gled et par skydotter umiddelbart forbi Solen, men heldigvis, de forsvant. Det er nå bare noen sekunder igjen, og vi gripes av en merkelig uhyggelig og samtidig høytidelig følelse.

Så kommer øyeblikket, og vi går plutselig fra dag over i en blålig natt. Naturen gir inntrykk av å stå stille, ikke et fuglekvitter, ikke en lyd. Mot sør er skyene, som for et par sekunder siden var gylne i alle sjatteringer, nå plutselig blitt nattskyer, og den blå tone er fremherskende - og mot den eiendommelig mørkeblå himmel ser vi selve fenomenet. Den store Månen er som en sirkelsag omgitt av en tynn, lysende ring av solatmosfære, og i denne ring hever protuberansene seg opp som krumme ildklør, og utenom det hele ser vi koronaen som en stor, stjerneformet lysning. Den er purpurrød innerst, så blå og så ytterst fiolett. Vi ser Månens ringberg i profil langs hele kanten, det ser ut som om Månen er opphakket hele veien rundt. Det er betagende, et strålende skuespill uten sidestykke eller sammenlikning. Enkelte stjerner lyser matt på himmelen omkring Solen.

De dyrebare 34 sekunder gikk så altfor fort, plutselig er totaliteten forbi, og vi ser som et diadem av strålende diamanter langs den høyre månerand: Det er de frembrytende solstråler mellom Månens ringberg. I strålebunter kastes sollyset intenst og skinnende atter utover landskapet, og vi er like plutselig kommet fra natten tilbake til dagen. Vi merker nå hvor kaldt det har vært, vi har gåsehud, og vi ser vår egen ånde. Vi kan nesten ikke tro at det hele er slutt, og at det vil gå en lang rekke århundrer til neste gang at mennesker fra dette sted vil se det samme syn. Så er naturen atter våken, fuglene synger, folk roper hurra, grammofonene spiller igjen, bilhornene begynner å tute, og tusener av mennesker er alt på vei nedover mot dalen."

Den tredje solformørkelsen vårt land har hatt i dette århundret skjedde i 1945, bare to måneder etter at krigen var slutt. Måneskyggen krysset landet på tvers ved Mo i Rana. Universitetet i Oslo fikk sendt ut en vitenskapelig ekspedisjon. Men det hele ble spolert på grunn av skyer.

Formørkelsen i 1954 krysset Sør-Norge på skrå ved Bergen og Skien. Den hadde en varighet på litt over 2,5 minutter. I resten av landet var den synlig som partiell. Endel lesere husker sikkert å ha sett denne formørkelsen. Den skjedde midt på dagen den 30. juni, og været var bra over store deler av landet.

Historiens store urviser
Hos alle folk og til alle tider har solformørkelser naturlig nok vakt stor oppmerksomhet. Døgnet og årstidene veksler i jevne rytmer, men på grunn av sin jevnhet gir de ingen faste punkter i tiden og historien. Her kommer imidlertid solformørkelsene inn som en "viser"som kan "avmerke"en bestemt time i tidsregningen.

Den store greske astronomen Thales fra Milet skal ha forutsagt en formørkelse i 585 f.Kr. Dette er kanskje tvilsomt, men denne formørkelsen er blitt spesielt kjent siden den fant sted under et stort slag i det som nå er Tyrkia. Historikeren Herodot (ca. 484 - 425 f.Kr.) skriver at formørkelsen fikk krigerne til å slutte fred. Slike tegn fra høyere makter var ikke å spøke med!

Bibelhistorien
Under Jesu korsfestelse nevner Det nye Testamente at det var mørkt i tre timer, fra klokken 12 til 15. Men denne formørkelsen kan ikke skyldes Månen. Jesus ble nemlig korsfestet i forbindelse med den jødiske påsken. Og tiden for påske ble den gang bestemt på samme måte som vi gjør i vår tid: Først vårjevndøgn, så nestkommende fullmåne, og deretter er førstkommende søndag årets påskesøndag. Slik vil påsken alltid falle i nærheten av fullmåne, og da er det fysisk umulig at Månen formørker Sola fordi den befinner seg i motsatt retning sett fra Jorda. Månen kan kun formørke Sola rundt nymånetid, og slike formørkelser varer betydelig kortere enn tre timer.

Så "solformørkelsen"da Jesus hang på korset kan ha vært et enestående naturunder eller resultat av f.eks. luftbårne støvskyer i atmosfæren. Det siste er ikke uvanlig i Midt-Østen.

Hos profeten Amos (rundt 760 f.Kr.) i Det gamle Testamente finner vi denne profetien: "På den dagen skal det skje, lyder ordet fra Herren Gud: Jeg lar solen gå ned ved middagstid, gjør jorden mørk ved høylys dag." (Amos 8,9). Hendelsen settes også i forbindelse med jordskjelv. Dette kan ha blitt oppfylt i forbindelse med en solformørkelse som er beregnet å ha funnet sted i juni 763 f.Kr., men vi kan ikke si noe sikkert om saken.

Vikingetiden
Fra vår egen historie kjenner vi også Snorres (ca.1178 - 1241) omtale av solformørkelsen under slaget på Stiklestad i år 1030: "Det var vakkert vær, og Sola skinte fra klar himmel; men da slaget tok til, la det seg en rød sky over himmelen og over Sola, og før slaget var slutt, var det mørkt som natten."

Moderne beregninger har bekreftet at det var en total solformørkelse i området, men denne skjedde 33 dager etter at slaget i følge tradisjonen sto. Kronologien er ofte de muntlige historieoverleveringenes svakeste punkt. Da Snorre skrev det ned et par hundre år senere, var de to hendelsene smeltet sammen.

I Håkon Håkonssons saga finner vi også beskrivet en ringformet solformørkelse i år 1263: "Da Håkon lå i Ragnvaldvåg, drog det et stort mørke over Sola, og det var bare en liten ring utenom som lyste; slik holdt det seg en time."

Saros-perioder
Det forekommer fra to til fem solformørkelser i året når vi ser jordkloden under ett. Hver av disse er total kun langs en smal stripe. Allerede de eldste kulturfolk oppdaget for flere tusen år siden at både sol- og måneformørkelser hadde en slags periodisitet. Formørkelsene kom igjen i tur og orden etter et tidsrom på litt over 18 år, nærmere bestemt 6585 dager og 8 timer. Dette kalles Saros-perioden.

Dette dannet grunnlaget for en metode til å varsle formørkelser. På grunn av de 8 timene, vil formørkelsesstripen hver gang flytte seg omtrent 1/3 av jordens omkrets vestover, siden Jorden jo dreier seg 1/3 omdreining på 8 timer. Samtidig flytter totalitetssonen seg stadig litt sørover, slik at formørkelsen etter tre Saros-perioder kommer igjen over samme lengdegrad på jorden, men ikke nødvendigvis over de samme landområder. Det er rimelig å anta at det var oppdagelsen av den tredoble Saros-periode, på grunnlag av observasjoner samlet gjennom generasjoner, som først dannet grunnlaget for varslingene av formørkelser.

Etter dette systemet vil en solformørkelse gjentas i alt 60-70 ganger over en periode på rundt 1200 år. Den begynner på Nordkalotten, vandrer sørover og forsvinner til slutt ved sørpolen. Dette skjema er en del forenklet, da det er flere forhold som kompliserer bildet. Men det var slett ingen dårlig prestasjon av oldtidens vitenskapsmenn å oppdage Saros-perioden!

Relativitetsteorien
I vår tid har også studiet av solformørkelser fått avgjørende vitenskapelig betydning. Tidligere var det bare under totale solformørkelser at det var mulig å studere Solens ytre deler, koronaen. Intensiteten av lyset fra denne er mindre enn en milliontedel av lyset fra selve solskiven!

I 1905 og 1915 la Albert Einstein frem sine relativitetsteorier. Disse forutsa bl.a. små korreksjoner av mange enkle, kjente naturlover. En av de uvante konsekvensner var at en lysstråle kunne avbøyes på sin gang gjennom verdensrommet ved at den tiltrekkes og dermed bøyes av legemer den passerer.

Denne hypotesen fikk man testet under den totale solformørkelsen i 1919. Det var den kjente britiske astronomen Arthur Eddington som fikk organisert observasjonene. Han hadde valgt to observasjonssteder for å gardere seg mot dårlig vær: øya Principe utenfor dagens Zaire og Sobral i Brasil. I Principe startet dagen med regn og skyer. Men, skyene sprakk opp under formørkelsen og Eddington fikk de fotografiene han trengte av stjerner som stod tett ved solskiven. Og ganske riktig: nøyaktige målinger av stjernenes posisjon viste at de virkelig var forskjøvet, omlag 1,75 buesekunder fra sin vanlige posisjon slik Einstein hadde forutsagt.

Dette var et gjennombrudd for Einstein og relativitetsteorien. Den dramatiske bekreftelsen av teorien løftet øyeblikkelig Einstein fram som den geniforklarte fysiker ettertiden langt på vei kjenner ham som.

Midnattssolformørkelser
Å se en formørket midnattssol må kunne betegnes som en dobbel naturopplevelse. I Nord-Norge har vi hatt to slike muligheter de siste årene, men begge ble hemmet av dårlig vær.

Solformørkelsen i juli 1990 var den første totale solformørkelse i Norden siden 1954. Den var i slekt med forrige totale solformørkelse i Norden, da det var gått to sarosperioder siden 1954. Formørkelsen var total kun i en stripe gjennom Finland, de nordvestlige delene av Russland og forbi Nordpolen. Fra Nord-Norge var formørkelsen av Sola på nærmere 90 prosent i de tidlige nattetimene før dagen ennå var startet i sør. I Norge var det denne gangen Finmark som var heldigst med været, spesielt i ytre strøk. Troms og Nordland hadde skyer. Det samme hadde deler av Finland, men der hadde mange gardert seg ved å ta charterfly for å få et overblikk over skyene (se rapport i Astronomi 3/90, s. 14-16).

Vi hadde også en mulighet til å se en formørket midnattssol i mai 1985. Den gang opplevde undertegnede å se fenomenet et par minutter gjennom en sprekk i skydekket!

De neste formørkelsene
Vi hadde partielle solformørkelser i 1993 og 1994. Som mange forhåpentligvis fikk med seg hadde vi også en delvis solformørkelse i Norge den 12. oktober i år (72 prosent). Det kommer også en til før hundreåret er omme, nemlig den 11. august 1999 (64 prosent). Tallene i parentes angir formørkelsen i prosent sett fra Trondheim. Formørkelsen i august 1999 er interessant sett med våre øyne, ettersom den er total over Sør-England, Frankrike og videre østover over Tyrkia. Dette er vel den formørkelsen vi nordboere bør ta sikte på hvis vi vil oppleve fenomenet uten å reise for langt. Den går over folkerike turistområder i hele Mellom-Europa, og millioner av mennesker vil kunne se den hjemmefra - hvis været samarbeider, da! Særlig de sørøstlige områdene har normalt meget stabilt og tørt vær på denne tiden av året, så det burde vel gå bra...

Den 31. mai år 2003 er det også en interessant ringformet solformørkelse rett utenfor våre kyster. Denne er maksimal over Grønland, Island og de nordlige delene av Skottland. Neste gang en ringformet formørkelse kan ses fra Norge blir i år 2039, og neste totale solformørkelse her i landet er ikke før i år 2097!

Mer om solformørkelser og hva som kan observeres (engelsk).

Full tekstversjon av denne artikkelen samt mer om faget astronomi kan du finne i tidsskriftet ASTRONOMI. De fleste av bildene er ved forfatteren. Du kan kontakte Astronomis redaksjon ved å sende en email til Arild Mikalsen eller skrive en snailmail til følgende adresse: